Hehe, ja sånn går det når man ikke oppdaterer på en stund! Det er jo en grunn til at jeg ikke har vært så aktiv, og det er fordi det ikke har vært så enkelt de siste årene, særlig i forhold til dette med å få vår kjære Thorstein!
Vi slet i over et år før alt var i orden og jeg var gravid. Den perioden der var veldig tung, men jeg skal ikke gå så inn på det. Men jeg kan si at det er mange følelser i sving når man snakker om å få barn….
Da jeg endelig var blitt gravid da, og det gikk bra, så var jeg først (de første 6 mnd!!) superkvalm! Jeg snakker hinsides altså, ikke bare litt minikvalm hver morgen de første 12 ukene…. Jeg klarte ikke stå oppreist mesteparten av tiden! Spiste ikke så mye heller…. Og når det begynte å gi seg litt (ble aldri helt bra), ble det erstattet med svangerskapsdiabetes! DET var kjipt! Selv om jeg klarte godt å kontrollere den med mat og slapp medisiner, så var det tett oppfølging på sykehuset hver uke, fra flere forskjellige avdelinger, og masse styr med hva jeg kunne spise og ikke, og ikke minst måling av blodsukker. AH, mas!
Men det gikk veldig fint altså, og hadde ikke noe føling eller sjokk, klarte å ligge greit i blodsukkerprosent, og når Thorstein kom, var han ikke noe verken større eller mindre enn andre barn. Så krise avverget 🙂
Når han da kom, så hadde jeg (igjen!) en utrolig vanskelig fødsel, som tok litt tid for å komme seg fra, på toppen av alt som følger med det å ha en liten unge 🙂 Så det er ikke bare bare altså! Ikke sant alle foreldre?
Så skal det sies at jeg ikke gikk på medisiner hele perioden, og hadde det på toppen av det hele. Det også gikk veldig bra, men gjorde jo sitt til at jeg var veldig sliten selvfølgelig. OG at jeg var i jobb helt frem til tre uker før fødsel har jo også noe å si da! Jeg nektet å sykemelde meg, selv om både fastlegen, sykehuset og psykiateren min gjerne ville det. Jeg jobbet over 100% hele perioden, selv om jeg jo egentlig burde kanskje i alle fall ha jobbet deltid. Men særlig på grunn av jobben jeg hadde da (på Joblearn som jobber for Nav, med sykemeldte og folk som har vært borte lenge fra jobb), så ville jeg vise at det å være gravid ikke var en sykdom, og at jeg ikke skulle være hjemme. I ettertid ser jeg jo at jeg brukte ALL energien min på jobb, og burde nok ha spart litt til de hjemme 😉
Jeg begynte også å jobbe når han var bare 4 mnd… (jaja, jeg vet!) – det dukket opp en spennende jobb som krevde at jeg måtte starte da, ikke senere, så da var det bare å hive seg rundt. Slitsomt selvfølgelig, men utrolig spennende!
Nå har vi jo fortsatt netter hvor han ikke sover, sånn som i dag, sto han opp kl 0330.. Hurra…. Dette kjenner jo dere foreldre veldig godt til – det er sånn i perioder! Jeg vet ikke helt hva det er nå, men det virker som han ikke trenger så mye søvn, og når han legger seg «tidlig» (sovnet kl 19), så står han opp tidlig også. Forstå meg rett, jeg er klar til å stå opp tidlig med unger jeg altså, og for eksempel kl 0500 er helt innafor, men jeg syns halv fire var litt i tidligste laget. Heldigvis er det lørdag!
Så da skjønner dere litt mer hvorfor jeg har vært borte! En herlig, deilig og fantastisk grunn, selv om det har vært tungt og vanskelig også!
Irene Aasland Nyhus 